Patriotisme

Disse tre månedene har fått meg til å innse hvor stolt og heldig jeg er av å kunne kalle meg nordmann. Først og fremst er jeg stolt av å være norsk, men også av å være skandinavisk! Jeg har møtt og sett mye på denne tiden jeg har vært her, og mer og mer synker det nå inn hvor takknemlig jeg bør være for hjemlandet mitt. Jada, Norge er skitdyrt å leve i sammenlignet med mange andre land, men så har vi da også betydelig høyere inntekter å leve av. EU har vi råd til å stå utenfor om vi ønsker, samtidig som vi bidrar økonomisk, og kan derfor ta del i en del av godene derfra (jeg som Erasmus- student f.eks, nyter godt av dette). Nå var det ikke først og fremst de økonomiske grunnene jeg ville fremheve når jeg nå kan snakke om hvor stolt og heldig jeg er av mitt statsborgerskap i Norge. Her borte har jeg møtt unge mennesker som har opplevd, og fortsatt opplever, uroligheter i hjemlandet sitt, som ikke har samme støtte og trygghet hjemme, eller som følge av andre verdenskrig ikke føler seg konfortabel med å snakke om hvor de kommer fra. Dette har vært en vekker for meg, for jammen har jeg det bra i bunn og grunn! Jeg er oppvokst i fred, med et solid demokratisk system og generell velstand.

Jeg merker også hvor mye man verdsetter et smil på gata, at konduktøren sier hei, eller den gamle damen takker når jeg gir henne plassen min. Jeg vil tørre å påstå at vi har det slik i nord. I helga slo dette med betydningen av vennlighet meg, og her er et par eksempler;
Lørdag sto vi midt i Tallin sentrum og prøvde ved hjelp av kartboken å finne ut hvor vi befant oss. Plutselig kom det en kar på sykkel som stoppet ved oss med spørsmålet "are you lost?how can I help you?" Denne tilsynelatende ubetydelige hendelsen og disse to små spørsmålene er kanskje det vi vil huske mest fra turen til Tallin.Da vi kom til Helsinki var det smil å finne overalt, ferjemannen ventet når han så vi kom løpende, og stoppet man folk på gata svarte de så godt de kunne.
Dette kan virke rart og dumt når det skrives slik, men hvor ofte tenker man egentlig over hvordan dette kan påvirke ens hverdag? Jeg har aldri reflektert særlig over det tidligere, før jeg fikk oppleve hvordan hverdagen er når det stikk motsatte inntrer.
Vi i Norge og nord er smilende, imøtekommende mennesker, takk og lov!! Men så har vi kanskje ikke så mange grunner til å surmule heller:)

PS.Jeg mener ikke med dette å stereotypisere latviere som gretne mennesker, for all del ikke, for jeg vet også at det er en del bakenforliggende årsaker til hvorfor en del av dem kan virke sure og innesluttende.